24.06.15

Ekte, nære, sanne, sterke, hjertevarme og ferske møter med Mariposaprosjektet i Bolivia, påsken 2015

Ei jente på sju år ser på oss med bunnløse, triste og engstelige øyne. Hun er stiv og ukomfortabel i bevegelsene sine. Ansiktet er ”flatt” og mimikkløst og uten smil. To norske hender rekkes ut og tilbyr et fang. Jenta lar seg løfte opp. Hun nyter omsorg og nærhet hos en trygg voksen. Hun sitter lenge. Vi får vite at hun kom til Leksehjelpen sammen med en voksen som ordla seg omtrent slik: ”Hun har sluttet å snakke, kan dere få henne til å snakke igjen?” Cristina, som er leder i Mariposa, ble litt rådvill. ”Vi har 70 barn på Leksehjelpen allerede, og har egentlig fullt hus.” Men hun maktet ikke å si nei til denne skjønne, forsagte jenten. Hun trenger hjelp og døren ble åpnet! Nå er både fysioterapeut og logoped koblet på, og Mariposadamene har fått til et godt samarbeid med foreldrene for at hjemmesituasjonen skal bli bedre.

Unge jenter på Mariposahjemmet viser oss rundt i huset som er hjemmet deres nå. De er stolte og glade. Rommene er ryddige og alt er ordentlig og pent. Stor stas med nordmenn på besøk. De hadde ikke hørt om Norge før de flyttet inn her. Jentene er glad i kosedyr, ser det ut til. De står så fint på rekke og rad i de fint oppredde sengene. Inne på det siste rommet setter jentene seg ned på sengene med Kjerstin som sin trygge base. De vil fortelle om livene sine. Kjerstin er klok og oversetter det som er greit at vi kan få vite. Tårene triller nedover sarte, unge kinn og fremmede ord flommer ut sammen med gråt og sorg. Rommet fylles av en stor tristhet og vi berøres av ord som voldtekt, misbruk og overgrep. Og om mødre og fedre som svikter barna sine, forlater barna sine og lar dem bli som fritt vilt i en vond og farlig verden. Der fattigdom rår har kjærlighet dårlige kår! Kosedyr kan nok trøste og hjelpe litt på, men takk og lov for Mariposadamene som med trygge kjærlige armer kan holde rundt og ta godt vare på sårbare og nydelige jenter, unge mødre, og de små barna deres. Trøste, hjelpe og styrke dem slik at de blir i stand til å leve et verdig og godt liv!

Vi skal på hjemmebesøk. Vi går på sølete smale veier med søppel og skitt. I et skurlignende hus med ett rom bor og lever en mamma med seks barn og ett i magen. De minste barna leker på sementgulvet som er rått og kaldt. Ved ei stor seng sitter skolebarna med leksene sine. Det er vanskelig å oppleve og ta inn over seg den store forskjellen på å være fattig og rik. Det er ufattelig at livet som leves her er godt nok så lenge de har tak over hodet, og mat og drikke nok til alle i familien. Det er fint for oss å se smilene og gleden når vi kan få gi dem litt av vår overflod. Det er respekt og ydmykhet vi kjenner på når vi går igjen.

Med sytti forventningsfulle leksehjelpbarn på tur til et badeland utenfor byen, får vi en stor opplevelse. Organiseringen er imponerende fra ende til annen! På fortauet utenfor Centro Mariposa yrer det av liv. Spente mødre som aldri har opplevd å kunne sende barna sine ut på tur før, gir barna sine siste formaninger. Minibusser blir fylt til randen av glade barn som henger ut av vinduene for å vinke til dem som står igjen. Mat og drikke blir stablet inn til slutt. Vel framme står alle på rekke og rad. Det er opptelling og opplysning om hva som skal skje. Alle lystrer og oppførselen er imponerende. De aller fleste har aldri vært utenfor det fattige strøket de bor i. Nå blir det sang, lek og moro med vann hele dagen lang. To solide måltid gir nye krefter til bading, lek og latter. Det er en fornøyelse å være med på! Vel hjemme på senteret legger vi norske klær av alle slag og i alle størrelser utover benkene i beste bruktmarked- stil. Fem og fem om gangen får de komme inn å velge seg et klesplagg. Ivrige norske damer hjelper til for å finne det rette til hver enkelt. På vei ut i hverdagen og livet sitt, står Svein klar med et lite Nytestamente på spansk, som er gave fra Norsk Gideon i Molde.

For en stas, for en gledens dag for så mange små, og kanskje aller mest for oss som fikk gi! ”Den største gleden du kan ha det er å gjøre andre glad.”

Arbeidet ditt og mitt vokser og er godt i gang. Hus er innredet med det som trengs av interiør og hjelpemidler. Helsehuset har fått strikkemaskin og symaskiner slik at jentene på Mødrehjemmet lærer å lage nyttige plagg for salg. På kjøkkenet får de opplæring i matlaging. Nå lager de så god mat at folk kommer for å kjøpe med seg middagsporsjoner hjem etter jobb. De går på spesialskole hver dag for å ta igjen tapt skolegang. De får et nytt liv!

Nå trenger vi lønnsmidler for å ansette flere miljøarbeidere. Vi vil arbeide for slitesterke løsninger, og sikre at de som jobber og står på for Mariposaprosjektet ikke blir utbrente og utslitte. Vi trenger flere trygge voksne når stadig flere barn banker på og vil inn. Vi drømmer om å bli i stand til å fylle husene med barn og unge. 

Bolivia har et lovverk som skal sikre arbeidstakere sin rett til en verdig lønn. Denne lønnen har vi ikke vært i stand til å gi våre ansatte, så langt.

Tenk om du som gir fast kan gi litt mer? Eller tenk om du kunne få med deg en fast giver til? Kanskje du kan anbefale Mariposaprosjektet ditt når noen som skal feire, ønsker seg gave til et veldedig formål? Har du tenkt på om du kan arrangere et bruktmarked der du bor? De som har erfaring med det, Mariposa Molde og bruktmarkedet på Giske har gode råd. Kanskje du til og med kan tipse oss om noe annet som kan gi oss flere inntekter?

Kanskje du tenker at frimodigheten er stor nå? Ja, den er det – og det er ikke det enkleste å be om mer, men akkurat nå er det viktig å være frimodig for Mariposaprosjektet vårt. FRA STYRET I CENTRO MARIPOSA NORGE: TAKK FOR AT AKKURAT DU ER MED I MARIPOSAFAMILIEN

Alt godt fra Hildegunn

 

2010

Kjære slekt og venner

Jeg skriver til dere med stor frimodighet om min hjertesak!

Sist høst var jeg i Bolivia for å besøke Kjerstin som arbeider frivillig i en stiftelse som har flere diakonale prosjekt. Hun er knyttet til et prosjekt som arbeider inn mot statlige barnehjem slik at barna som bor der, under svært dårlige kår, kan få både bedre livskvalitet, omsorg og kjærlighet. Det var rørende å se barn og unge løpe Kjerstin imøte med en gang hun kom innenfor porten. Sterkt å oppleve varme omfavnelser, glade smil og skinnende øyne. Kjerstin så den enkelte – trøstet de som var lei seg, lyttet, roste og gav håp i en håpløs tilværelse med en engels tålmodighet. Og jeg glemmer aldri at en liten” kjærlighet på pinne” kunne glede så mye. Barna flokket seg rundt meg da de skjønte at de fikk hver sin. En liten seksåring tok hånden min og leide meg inn på rommet hvor hans seng var. Der la han “kjærligheten” sin fint under hodeputen slik at han kunne se på den og “eie” den ei stund før han smakte på det søte og gode.

Jeg fikk høre historier som rystet meg langt inn i sjela om hva barn må tåle. Jeg lærte noe om at nød og fattigdom kan forandre de ansvarlige voksne til svært så uansvarlige og farlige voksne. Møtet mitt med skadeskutte små barn og litt eldre barn, med smerte og håpløshet i de vakre øynene sine, satte sine spor som det var umulig ikke å bli berørt av.

Jeg husker at jeg tenkte, da jeg vinket farvel, at jeg skulle ønske jeg kunne gi mye mer enn “kjærlighet på pinne”. Slik begynte et engasjement og en hjertesak for meg!
Jeg visste plutselig at det var i Sucre i Bolivia jeg skulle få dele av min overflod.

Heldige meg som hadde en pappa og to onkler som vågde å bruke sin lille oppsparte egenkapital til å bygge opp en bedrift i Ørsta like etter krigen.
Heldige meg at denne bedriften har ekspandert og gått godt.
Heldige meg som kunne få ta del i et salg med god fortjeneste.
Heldige meg som kan få være med å bygge opp et ressurssenter for barn og familier i det nest fattigste landet på den vestlige halvkule. Takk, onkel Kåre, onkel Paul og pappa Henrik for motet, klokskapen og arven som gjør dette mulig!
Heldige meg som har lært av mamma og pappa å være raus og at Jesus har sagt: “Det gode du gjør mot en av mine minste, det gjør du mot meg.”

Jeg ble kjent med flotte og dyktige bolivianere som Kjerstin jobber i team med. De har utdannelse og kompetanse innenfor helse og sosial, pedagogikk, juss og ledelse. Jeg fikk oppleve å bli kjent med mennesker som både ønsker og er godt utrustet til å hjelpe fattige og ressurssvake i sitt eget land. De imponerte meg med pågangsmotet sitt og viljen til å gjøre en innsats med små midler og dårlige lokaler å jobbe ut fra.

På et stabsmøte jeg fikk være med på utfordret jeg dem til å fortelle meg om drømmene sine når det gjaldt jobben sin. Det ble mye latter og god stemning og slik ble ideen til det nye ressurssenteret født – Centro Mariposa!

Mariposa betyr sommerfugl på norsk. Denne vevre og nydelige lille skapningen fra Guds hånd forteller meg om endring. Fra larve via puppe folder den seg ut til en vakker sommerfugl. Det er en fantastisk prosess!

Mitt ønske for Centro Mariposa er at familier – barn, unge og voksne som trenger hjelp, kan få oppleve at de blir sett og møtt med respekt og omsorg av mennesker som vil dem vel. Jeg ønsker at de kan få være med i en prosess som kan gi dem styrke og nytt håp for fremtiden slik at de kan få leve et verdig og godt liv.

Håpet mitt er at mange kan bli engasjert slik at vi sammen kan bygge og drive Centro Mariposa!

Beste hilsen Hildegunn

Centro Mariposa Norge
bankkonto: 9533 05 02100